Er Baltikum våre nærmeste allierte?

Den 25-27 mars avholdt International IDEA (International Institute for Democracy and Electoral Assistance) en diskusjonskonferanse i Stockholm for å diskutere fremtidens demokratier mot 2050, som jeg deltok på.

Regionen Norge tilhører ble omtalt som Norden og Baltikum, ofte også kalt «Baltic 8», og består av Danmark (1 på demokratiindeksen), Finland (8), Island (25), Norge (3), Sverige (2), Estland (5), Latvia (20) og Litauen (27), og i flere sammenhenger også med Polen (36). Tallene som ofte brukes i diskusjonene og i denne teksten bygger på demokratimålingene fra V-Dem Institute fra Göteborgs universitet, som årlig rangerer land etter demokratisk kvalitet.

Konseptet Norden og Baltikum er kjent for alle deltakerne på konferansen, både som et politisk og analytisk grep. Øyeblikksbildet er at disse landene hører sammen, og utfordringen er hvordan samarbeidet skal utvikles videre. Bakteppet er alvorstungt med Ukraina i en eksistensiell krig mot Russland, og en verden som ifølge V-Dem-rapporten 2026 opplever en kraftig tilbakegang for demokratiet. 

Jeg reflekterte: Skal Norden og Baltikum samarbeide, og er dette like opplagt tenkning for oss i Norge? Jeg kan jo langt mer om USA (51) enn om landene øst for Sverige. Har ikke blikket vårt vært mest rettet vestover, mot USA og Vest-Europa? Tar vi det for gitt at det er der utviklingen skjer og dit vi hører til? 

Ifølge V-Dem Institute er demokratiet i USA i markert tilbakegang. Faktisk så raskt og kraftig at rapport 2026 har autokratiseringen i USA som et eget fokusemne. Alle land rundt Østersjøen ligger nå høyere enn USA på demokratiindeksen, bortsett fra Russland (161). 

Dette rokker ved noe grunnleggende i hvordan vi har forstått politisk utvikling i Europa, og hvilke systemer vi speiler oss i. Vi må registrere at Trump er mest fascinert av politiske ledere som Putin, Kim Jong-Un i Nord-Korea (178) og Xi Jinping i Kina (171). 

Også økonomisk skjer det interessante endringer. Polen har siste 20 år hatt en av de sterkeste vekstratene i EU med rundt 3-4 % i økt BNP i snitt p.a. Forskjellene til Vest-Europa er betydelig redusert, og i enkelte sektorer i ferd med å forsvinne. Også Estland, Latvia og Litauen har hatt langt kraftigere vekst enn EU-snittet siste 20 år. 

Likevel henger forestillingene våre igjen. Tenker vi ikke fortsatt på tidligere Øst-Europa som først og fremst et sted arbeidskraft kommer fra? Som noe vi har vært avhengige av, særlig i bygg og anlegg, men ellers ikke så interessant for oss. Men også dette bildet er i ferd med å endre seg. Arbeidsinnvandringen fra land som Polen økte kraftig etter EU-utvidelsen i 2004, men har avtatt siden toppårene rundt 2011.

Det handler om hvordan vi har sett på disse landene, og vår egen posisjon i forhold til dem. Det er vanskelig å utelukke at det har ligget en form for misforstått undervurdering av regionen.

Jeg tror kunnskapen vår er begrenset. Ikke bare om politiske systemer, men om samfunnene som helhet. Om erfaringene de bærer med seg, og hvordan de forstår stat, sikkerhet og fellesskap. Dette er land som over tid har levd med en langt større nærhet til Russland enn det Norge har gjort. Det preger både institusjoner og politiske prioriteringer, og det preger ikke minst deres holdning til vilje om offer for å sikre egen suverenitet. 

I en situasjon hvor sikkerhetspolitikk står høyt på dagsorden, og NATO i økende grad retter oppmerksomheten østover, fremstår det stadig mindre meningsfullt å tenke på denne delen av Europa som periferi. Snarere er det her mye av den sikkerhetspolitiske tyngden nå ligger. Det er her erfaringene er mest konkrete, og der konsekvensene av geopolitikk er mest direkte.

Og etter det jeg nå er i ferd med å innse: Kanskje er det nettopp her - i Norden og Baltikum - vi finner noen av våre nærmeste og viktigste allierte i forsvaret av demokratiet.